Machinima og klassiske former for filmklipping.

Som sagt er Machinmaproduksjoner slett ikke så ulike vanlige filmproduksjoner med planlagte scener og planlagte replikker. Filmskaperne nytter seg også i stor grad av klassiske konvensjoner for filmklipping. På starten av 1900-tallet vokste det frem teknikker som hadde som formål å skjule klippene, slik at tilskueren ikke merket dem. Denne formen for redigeringsteknikk kalles ofte for kontinuitetsredigering (Liestøl, Fagerjord & Hannemyr, 2009).

En scene bygget opp på denne måten, åpner med et oversiktsbilde som viser hvor scenen finner sted, hvilke personer og hvilke gjenstander som befinner seg i scenebildet, og hvor disse er plassert i forhold til hverandre. Et slikt oversiktsbilde kan vare relativt lenge slik at tilskueren skal få med seg detaljer og få et skikkelig helhetlig inntrykk av hvor scenen utspiller seg. Derfra kan kamera veksle mellom fokusering på enkeltpersoner og gjenstander. Nærbilder som innholder færre detaljer, har som oftest kortere varighet før det skifter over til et annet (Ibid).

I en samtale mellom to personer, tenker man seg at det går en akse mellom disse to. Kameraet skal bare stå på ene siden av aksen. Hvis noen eller noe er i bevegelse, tenker man bevegelsesretningen som en akse. Denne regelen kalles 180-graders regelen. Den skal garantere at tilskueren forstår hvordan personer og gjenstander er plassert i rommet, og at bevegelsen holder samme retning (Ibid).

Bare se hvordan det er gjort i denne machinimaproduksjonen.




Filmsnutten starter med et etableringsbilde, for deretter å gå nærmer inn på moivet og fokusere på enkeltpersonene i scenen.


Se også hvordan klippingen er gjort i machinimaproduksjonen under.
Vi ser klare eksempler på shot/reverse shot, der synsvinkelen vekser mellom filming over skulderen til den ene som snakker og filming over den andres skulder. Vi befinner oss også på ene siden av aksen som går mellom de to personene som snakker sammen (180-graders regelen):




For å unngå at seerne legger merke til klippene, klipper man ofte i beveglese. En bevegelse som begynner i en kamerainnstilling fortsetter i det neste klippet (Liestøl, Fagerjord & Hannemyr, 2009).
Dette er flittig brukt i denne machinimaproduksjonen. Legg merke til klippingen helt i starten av filmen hvor soldaten løper. Løpingen i et klipp fortsetter i det neste, men fra en annen synsvinkel. På denne måten oppfatter vi ikke klippingen, og filmen får kontinuitet. For å forsterke dette har filmskaperen også nyttet seg av lydbroer. Man kan skjule klippene ved at lyden fortsetter uavbrutt, mens bildet skifter fra en innstilling til en annen (Ibid).




Kilder: Liestøl, G. Fagerjord, A. & Hannemyr, G. (2009) Sammensatte tekster: Arbeid med digital kompetanse i skolen. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.